Mot til å tør

av Jarle Førde

Vi hadde invitert den amerikanske jazzstjernen Lester Bowie til Norge. Mannen som Miles Davis selv hadde pekt ut som sin etterkommer og som gjennom 30 års trompetspill i Art Ensemble Of Chicago hadde hamret løs på amerikansk respektløshet overfor jazzens afro-amerikanske røtter og svartes rettigheter. Aktive som de var blant annet gjennom kunstnerorganisasjonen Great Black Music. Hans spillestil var mer en utradisjonell og representerer det man innefor jazzens stilarter kaller for «freebag», - eller rettere «alt er lov».

Det var med en grenseløs respekt vi hentet jazz-stjernen på Fornebu etter å ha lagt inn egne sparepenger for å få realisert prosjektet. Vi hadde invitert han med ønske om «å sprenge i lufta» vår egen konformitet. Fem klassiske utdannede messingblåsere og en svensk jazztrommeslager. Etter 10 år med konserter følte vi at vi hadde gått inn i et mønster som vi ikke kom ut av, vi følte at vi planlagde musikken nærmest ihjel, og med det resultat at vi sjelden fikk forløsningen av musikken foran publikum.

Da kom ideen om «dynamitt Harry»! Og nå guidet vi altså  Mr. Bowie til suiten på hotellet, han iført sort fotsid skinnfrakk, solbriller og med trompeten lett henslengt over skulderen innpakket i et futteral av utsøkt slangeskinn. Jo, - han vakte berettiget oppsikt både i ankomsten på Fornebu og i hotellresepsjonen, men nå ville han sove (!), - han mumlet noe om tidsforskjeller og jetlag. Vi måtte avfinne oss med det, selv om vi helst hadde sett at vi kunne starte å øve med en gang, med tanke på neste dags allerede utsolgte hus på Oslo Jazzhus.

Vi liker å være godt forberedt. De siste dagene hadde vi selv lagt i treningsleir og transkribert og øvet inn, for sikkerhetsskyld, nesten alt vi hadde av innspillinger med trompetlegenden. Alt lærte vi utenat slik at notestativ og noter kunne fjernes fra scenen.

Vi måtte imidlertid øve uten Lester Bowie denne kvelden også. Noe signal fra suiten fikk vi ikke før neste dag, langt ut på formiddagen. Vi var allerede da svett i hendene med tanken på den påfølgende konsert om kvelden. som ifølge forhåndssalget, ville sette publikumsrekord på Oslo Jazzhus. Noe avisene ikke unnlot å nevne i sine forhåndsomtaler. De fleste ville nok gjerne se hvordan det gikk når norske «fjelljazzbønder» skulle bli spilt sønder og sammen av en amerikansk storstjerne, tenkte vi. Neste dag fikk vi noen få ord med stjernen før han gikk rett til en sen «American breakfast». I mellomtiden kom vi oss hurtigst mulig inn i lokalene til Oslo Jazzhus for å starte en nødvendig «soundcheck» og var fullstendig ferdig med den og egen oppvarming, og gjennomspilling av tenkte nummer, da Bowie dukket opp først ut på ettermiddagen.

Vi var endelig klar for litt samspill og ikke minst: avtale av låter. Vi skulle gjerne hatt settlisten klar,- om han kunne antyde hva han ønsket å spille (?)..,men nei nå var det lunsjtid og etter mye om og men fikk man tak i en pizza til stjernen som satt midt i lokalet og spiste (igjen), mens vi varmet opp enda en gang og gjordet de siste forberedelsen på scenen med blant annet hans mikrofoner: en høyt og en lavt slik at han kunne bevege seg fritt i sin hvite legefrakk som han alltid opptrådte i. Vi hadde lest i et intervju at han regnet seg selv som forsker og hadde scenen som sitt laboratorium, derfor doktorfrakken! «Play something for me» sa han plutselig mellom pizza bitene, da han nok forstod at vi var utålmodige. Og vi var selvfølgelig klar(!) og valgte en låt vi visste han kjente. Vi spilte som gale og la merke til at han gliste litt i det tynne bukkeskjegget. Puh,- vi var lettet. Etter et par nummer til på hans oppfordring og med bare han som lyttende publikum, kom det snart andre folk som ville inn i lokalet for å få gode plasser til kveldens begivenhet for her skulle det bli fullt.

Vi kom aldri til settlisten, men ble tvunget til å flytte inn på et, for anledningen, nyvasket og pyntet bakrom (med frukt, vin og speil i helfigur ifølge raider). Bare tanken på at vi enda ikke hadde fått vite hva som skulle spilles senere på kvelden gjordet oss alle lamslått. Vi prøvde allikevel å holde en lett tone på bakrommet, men jeg tror han forstod at vi var «vettaskremt». Aldri hadde vi møtt mere uforberedt til en spillejobb! Vi ante enda ikke hva som skulle skje og lokalet var ved å fylles oppetterveggene av hungrige jazzfans.

Vi var (over)oppvarmet og trippet ute i trappegangen bak scenen og hørte suset fra alle menneske i lokalet lenger inne. Det skulle gå enda lange 30 minutter over avtalt spillestart og mange tilløp til trampeklapp, før jazzstjernen endelig pakket frem legefrakken og det spesielle nyrebelte som han strammet rundt livet, før han pakket trompeten ut av slangeskinnet. Vi var veldig spente på å høre de første tonen fra mesterens horn, men det ble ikke mye oppvarming. Noen lave merkelige growl-lyder i lavt register, lenge, og så en fortefortissimo av en trestrøken C som med et brak vekket oss ut av nervøsiteten! «OK, I am ready, lets do it», og så gikk vi inn på scenen under stormende jubel fra et overfyllt lokale.

De må ha sett det alle sammen, hvor redde vi var for det som skulle skje, for det stillnet fort og ble helt musestille.Lydmannen satt klar bakerst i lokalet for å justere Bowie inn på rette mikk. Den over eller kanskje den under. Etter noen gymnastiske øvelser på en fot og noe som lignet på en idrettsutøvers «rist løs» bevegelser, løftet han hornet. Og gjett om vi var klar...., men hva skulle vi spille??? - Han beveget trompeten mot taket uten å spille, så ned mot nederste mikk. Helt nedpå mikken, som forsvinner i trompetens schallstykke. Lydmannen hadde ikke rukket å tenke på hva som skulle komme før mesteren blåste av et flanger av et trompetskrik, noe som gjordet at alle i lokalet så ut til å få elektrisk sjokk. Ikke minst høytalerne. Lydmannen var fortvilet. Etter litt applaus og nervøs knising fra noen, forstod alle at dette kom til å bli en kveld med musikk de definitivt ikke hadde hørt før. Så beveget Lester Bowie trompeten mot den øvre mikrofon. Lydmannen turte ikke annet enn å åpne mikrofonen selv om han visste at et lignende brak ville sprenge de høytallerkassene som om mulig ikke måtte skiftes ut etter den først smellen. Men så fikk trompeten en anne lyd. Var det en stemme eller var det en pustøvelse. Noen lo. Bowie satte blikket i dem og smilte plutselig. Han hadde fått den kontakten han ville ha. Konserten var igang uten musikk!!

Han fortsatte å overraske, nye lyder og påfunn som bare han kan frembringe på en trompet. Her var ingen melodi ingen spesiell rytme men vi var så oppsatt på å være med både vi og publikum at vi hengte oss på hva det skulle være. Så var der plutselig en puls, en rytme og trommeslageren kastet seg på. Vi ordnet fort en bakgrunn. Tonart? Kollektiv improvisasjon ut og inn av harmonier. Og slik fortsatte reisen. Vi var så konsentrert og så oppsatt på kreativitet at vi visste ikke av det før vi hadde spilt nesten en time musikk vi aldri hadde spilt før eller siden. Og publikum elsket det og trampeklappet oss alle av scenen etter første sett. Vi hadde rukket å nå halvveis uti trappen til bakrommet da brannalarmen gikk. Lokalet var overopphetet og måtte evakueres. Alle publikummerne måtte ut i bakgården i pausen sammen med virrende brannfolk og blinkende brannbiler. Falsk alarm. Det ble forsåvidt en grei luftetur for alle, før vi var klar med andre sett.

Lester fortalte oss aldri på forhånd på de senere turneene hva vi skulle spille. Det eneste vi visste var at det ble forskjellig hver kveld.

Han sprengte oss i filler!!!